Produktbeskrivelse
Utgiver: Keystone View Company (1906).
Roald Amundsen
Sydpolekspedisjonen 1910–1912
Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i 1903–1906, planla Amundsen en ekspedisjon til Nordpolen. Han fikk låne Nansens «Fram», og utrustet den for en nordpolsferd. Men etter å ha mottatt nyheten om at Robert Peary hadde nådd polpunktet, valgte han å satse på Sydpolen. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene, og fortalte derfor bare sin bror og kapteinen på «Fram», Thorvald Nilsen, om at Sydpolen var målet. Først da «Fram» kom til Madeira fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene. Samtlige valgte å følge med Amundsen til Antarktis.
Ekspedisjonen besto ved siden av Amundsen selv av Olav Bjaaland, Hjalmar Johansen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, kokkenHenrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, snekker Jørgen Stubberud og Oscar Wisting. Amundsens storebror Leon Amundsen var ikke med på ekspedisjonen, men som forretningsfører var han helt sentral, og styrte øknonomi og kontakten med pressen og samfunnet forøvrig.
Den 14. januar 1911 ankom «Fram» Antarktis, og det ble satt opp en base som ble døpt Framheim. Her var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn Robert Falcon Scotts ekspedisjon, som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depoter langs den planlagte ruten mot Sydpolen. Dette ga mannskapet god trening i å mestre forholdene, og de fikk testet utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depotene.
Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depotet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1,6 kilometers mellomrom, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depotet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depotet lå.
Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at de ble mer holdbare og lettere. Opprinnelig hadde ekspedisjonen valgt samme type sleder som Scott brukte (umodifisert) på sin ekspedisjon. Disse ble forkastet. Bjaaland modifiserte istedet fire sleder fra den andre Fram-ekspedisjonen og lagde også tre helt nye lette sleder til ulike snø- og isforhold. Bjaalands sleder veide bare 24 kg, mot 35 for de modifiserte Fram-sledene og 75 for Scotts sleder.[2]
Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til −51 °C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen, eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulden og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.
Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land. At Johansen, som hadde betydelig erfaring fra tidligere ekspedisjoner, ble valgt bort fra polgruppen, var nærmest en straff fra Amundsen for at Johansen hadde kommet med kritikk. I tillegg ble Prestrud satt til å lede ekspedisjonen som skulle utforske Edward VII Land, noe som var ytterligere fornedrende for Johansen. (Kilde: Wikipedia).
Roald Amundsen ved Bunnefjorden
Omtaler
Det er ingen omtaler ennå.